Erik H. Larsen i Nebbaveien har rapportert tagging på veiskilt, søppeldunker og vår alles telefonkiosk på jordet, én av bare ett hundre som fortsatt er i drift i Norge – fordi den er vernet. Slikt vil han ikke ha noe av, og det vil ingen av oss andre heller.

Erik skriver dette til Rødtangen.no:

«Heldigvis har vi i lenge vært forskånet for tagging på Rødtangen. Natt til 2. august var imidlertid unntaket. Én eller flere personer med mangelfullt utviklede oppførselsbegrensninger hadde tydeligvis stor fornøyelse av å ødelegge andres eiendom, tilsynelatende til stor glede for seg selv.

Et av ofrene var den fredete telefonkiosken på jordet. Heldigvis satt mye av taggen på glassveggene og malingen lot seg lett fjerne. Taggeren fikk derved ikke glede av å beundre sitt verk særlig lenge. Søppelkasser og trafikkskilt fikk også smake taggerens herjinger.

Jeg håper vi slipper framtidige besøk av denne ugjerningspersonen på Rødtangen.»

Erik oppgir også en lenke der man blant annet kan lese at blant de cirka seks tusen karakteristiske telefonkioskene som i sin tid fantes i Norge, er telefonkiosken på Rødtangen én av bare ett hundre som er vernet og derfor er i drift. Og vil holdes drift svært lenge.
Telefonen har en spesiell historie på Rødtangen. Ikke minst på grunn av tollstasjonen og losvirksomheten ble den aller første telefonen i Hurum kommune installert nettopp på Rødtangen. Talestasjonen, som den ble kalt, bekreftet Rødtangens lokale posisjon.

På tilsvarende måte som klokketårnet er Nebbas Rødtangen-ikon, er telefonkiosken i ferd med å bli jordets Rødtangen-ikon. Ikon-status tar tid, derfor må de bevares og vernes for å oppnå nettopp det. En del av vår felles Rødtangen-historie.

Leve telefonkiosken, telefonkiosken leve! Og hvorfor ikke bruke den aktivt? I våre dager må det være ganske eksotisk å ringe og bli oppringt fra en telefonkiosk.

Og taggere, de varer ikke lenge på Rødtangen. Her følger folk med og tar ansvar. Slike som Erik.