Rødtangen – paradiset ved Drammensfjordens utløp

Arne Thune-Larsen har tilbragt over sytti somre på Rødtangen, sommerstedet han elsker over alle andre. I tilknytning til årsmøtet i Rødtangen Klokketårns Venner på Rødtangen bedehus 23. juli 2016, holdt han et foredrag om noen av sine minner etter en innledning om stedets spennende historie. Du kan se video av foredraget via lenken nedenfor artikkelen.

Hovedillustrasjonen viser Arne Thune-Larsen på Sundestranda i 1948. I bakgrunnen det ene av familiens to badehus, som står der fortsatt. Det andre ble etter hvert nokså forfallent og ble revet.

FRA RØDTANGENS HISTORIE

Bosettinger på Rødtangen går jo mer enn 5 000 år tilbake i tid. Jeg velger å konsentrere meg om Rødtangens nyere historie og starter med et kart fra 1681:

På Pontoppidans kjente kart fra 1785 er navnet «Rötangen» tegnet inn som et viktig punkt på Hurumlandet.

Allerede i 1760 ble det gitt “Krobevilgning og Gjestegiveri m/losji for reisende på Rødtangen». Folketellingen i 1801 viser at Rødtangen hadde 20 faste beboere og forteller at Gjestegivere Tyge Andersen og kona Maren hadde fem tjenestefolk. Dette gjestgiveriet ble totalrenovert på begynnelsen av 1900-tallet og ble til Rødtangen Hotel – senere kalt Rødtangen Bad, lokalt nedre hotell, det siste for å skille det fra øvre hotell på jordet.

I seilskutetiden ankret skutene ofte opp både én og to uker om våren i påvente av at fjordisen skulle gå, slik at de kunne seile helt inn til Drammen – rettere sagt Bragernes og Strømsø, som de to byene het helt til 1811.

I 1807 fikk Rødtangen sin første faste tollbetjent.

I 1826 ble Rødtangen Toldvagthus underlagt Drammen Toldstation oppført på Rødtangen. Huset er 60 fot langt og 30 fot bredt i 2 etasjer.

I 1839 uttalte sogneprest Neuman i Hurum: “Jeg anser Rødtangen for et for losenes moralitet farlig sted. Her lever losen det meste av sommeren på et vertshus fullkommen ørkesløs. Tiden fordrives med spill og drikk”.

I 1840 ble en fyrinnretning satt i drift på Rødtang-nebbet. En gammel husmannsplass ble kjøpt av Fyrvesenet og bygget om til fyrvokterbolig. Martin Olsen var den første fyrvokteren. I 1897 ble fyrstasjonen på Nebba nedlagt og huset kom i privat eie. Samtidig ble en ubemannet fyrlykt satt i drift nærmere Rødtangen brygge.

I 1875 viste folketellingen at det bodde hele 123 personer på Rødtangen, derav åtte loser, seks fiskere, fem matroser, tre styrmenn, to tollere og én fyrvokter.

Rundt 1875 hadde Rødtangen dampskipsforbindelse med Kristiania, Drammen, Svelvik, Holmestrand, Horten, Moss og Holmsbu. Rutebåtene sørget om sommeren for en stadig økende strøm av badegjester.

I 1871 ble Rødtangen Poståpneri opprettet. De første årene bare i den tiden av året rutebåtene gikk. Fra 1876 hele året.

Det må ha vært bygget en god del hus på Rødtangen frem mot 1875. Men de fleste av disse husene sto nok på bygslet tomt, under Holtnes. Så sent som i eiendomsmatrikkelen for Hurum fra 1904 er utenom Holtnes selv bare fem eiendommer journalført. Det var «Rødtangen» tilhørende kjøpmann Thoresen (i dag Tolderstien 2), «Rødtangen Hotel» v/Kjekstad, “Sundeløkken” tilhørende los Emil Sunde, “Holtenes” (Solbakken) v/marinekaptein Petersen og Rødtangen Toldstation.

VÅRT SOMMERLANDSTED

Det som skulle bli vår families sommerhus, «Marinekapteinens hus» eller «Presteboligen», i dag Presteveien 1, ble bygget av Sagfører (dansknorsk for sakfører/advokat red. anm.) S. Bang på tomt utskilt fra “Sundeløkken” i 1879. Det ble ombygget til sveitserstil cirka 1890. Fra 1905 til 1919 var det sognepresten i Hurum, Christian Mehn, som hadde huset som sommersted.

Min bestefar, Axel Wiberg, kjøpte eiendommen i 1926. Det var bare få år etter at det ble åpnet kjørevei mellom Holmsbu og Rødtangen. Elektrisiteten som kom til Holmsbu i 1919, kom visstnok til Rødtangen et par år etter. Rødtangen var imidlertid det første sted på Hurum som fikk telefon på grunn av tollerne og losene i 1891 (Drammen Oplands Telefonselskap).

Landemerket Rødtangen tåkeklokke på Nebba ble satt i drift i 1903. Den gikk offisielt ut av bruk i 1938. Det var et trist år da den øvre delen av klokketårnet ble revet i 1967. Desto hyggeligere var det da tåkeklokken sto fullt ut restaurert i 2014!

MIN TIDLIGE BARNDOM PÅ RØDTANGEN

Vi ble kjørt ut til Rødtangen så snart det ble sommerferie og var der som regel til skolen startet igjen i august. Vi hadde en gammel DKW, som gjerne kokte opp Sætrebakkene.

Vi kunne være bestefar, mormor, åtte tanter, sju onkler, 10–12 barnebarn og gjerne et par barnepiker i det romslige sommerhuset med sju soverom. Vi var sjelden under 15–20 til bords til middag. Selv var vi fire barn pluss far og mor og senere hunden Vims. Ikke rart at bestefar selv synes det var mer behagelig å være i forretningen sin i Oslo. Det er heller ikke rart at mor og far et par somre under krigen leide to rom i huset til kaptein Løveid – i dag Tolderstien 1.

TO BADEHUS OG FRUKTTRÆR

Vi hadde etter krigen Rødtangens to eneste badehus. Ett nedenfor på stranden og ett på fjellet ved nordenden av bukten. Det hvite badehuset på stranden står der og brukes fortsatt. Det røde badehuset med stupebrett ble i 50-årene utsatt for mye hærverk og til slutt satt fyr på. Far orket ikke å bygge det opp igjen.

Hagen vår hadde noen kjempestore frukttrær. Vi ble nærmest apekatter slik vi klatret etter kjøttmoreller og pærer. Vi ble tidlig satt til å hjelpe med vedlikeholdet på det store hvite huset, innvendig og utvendig skraping og maling, kitting av vinduer, og ikke å forglemme de mange hundre gjerdespilene.

UTEDOEN KÅKEN

Utedoen var oppe i skogen i den gamle kuskeboligen med stall under, som sogneprest Christian Mehn bygget cirka 1912. Kåken kalte vi den. Her var det en vognstall med høyloft og det var spikret en seng på veggen til bruk for stallkaren.

Doen var en sosial toseter hvor mangt av rim og poesi var skrevet med sirlig blyantskrift på panelveggen. “Her vi satt i stille tanker og gjorde noe som ikke bør nevnes”. Senere ble det et helt galleri av kongebilder og kjente norske malerier. Utedoen hadde vi helt til 1988. Da ble Kåken revet og vi bygget en ny hytte på tomten.

PRESTEVEIEN OG BEDEHUSET

Presteveien er oppkalt etter sogneprest Mehn. Han var også den som innviet bedehuset på Rødtangen i 1909.

SUNDESTRANDA

Det var alltid spennende å være ute tidlige morgener på den gang så nydelige Sundestranda. Det var nesten alltid stille vær, bare lyden av måkeskrik og noen fiskere som kom i land med fangsten. Rusene til fisker Andersen lå ofte stablet på stranden.

Var vi oppe, kunne vi se restauratør og hotellvert Rudolf Bøe ta sitt morgenbad. Eller vi hørte plasket da han hoppet fra bryggen hvis vi ennå holdt sengen.

Dagene ble mye tilbragt på Sundestranda med bading, lek og forsøk på å fange små ulker, tangsneller og småfisk. Blåskjell plukket vi ofte og kokte dem i en gammel blikkboks på stranden.

I slutten av 40- og begynnelsen av 50-årene beitet alltid kuer løse på Rødtangen, ofte var det kuer både i hagen og på stranden. Flere ganger måtte vi jage dem, og litt ubehag var det med kurukene som lå rundt omkring.

Jeg føler at det tidligere nesten alltid var fint vær på Rødtangen om sommeren. Spesielt husker jeg at det var varmt i årene mellom 1947 og 1955. Flere ganger var det rasjonering på vannet og i enkelte år måtte vi gå helt til “renna” og hente vann i spann der. Rennaveien er oppkalt etter denne vannrenna, som lå nederst i skråningen rett syd for Rasmusbakken 2.

Jeg husker lyden av tåkeluren på Nebba de få gangene det var tåkedis om morgenen. Da forsto jeg at jeg kunne sove litt lenger. Tåkeluren ble satt ut av drift i 1984.

PAPPABÅTER OG ANDRE BÅTER

Det var nesten alltid nye besøkende når pappabåtene Juno, Swan eller Holmestrand kom fredag eller lørdag ettermiddag. Det var alltid litt spennende om båten traff bryggen slik at trossen kunne tas imot. Ofte var nok både styrmann og mannskap litt ute av balanse.

Det var spennende å være på damper’n, som vi kalte dampskipsbryggen, for å se hvem som kom med båtene, og hvilke varer som ble losset og lagt i huset på brygga – eller tatt med direkte i kjerra til Peder Jensen opp til butikken. Ofte klatret vi ned på tverrstolpene under trebryggen der vi tittet litt opp i skjørtene på damene og lagde ulike lyder.

Foruten dampskipsbryggen og tollerbryggen var det bare noen få private trebrygger, og de fleste hadde en pram med tollepinner og årer. Ute i Sundebukten lå de fine tresnekkene til fisker Andersen, los Göthesen og toller Zachariassen.

MATVARER

Både tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen var det gangtur med melkespann opp til Holtnes gård for å hente melk. Senere ble det å stille seg i kø hver tidlig morgen i svingen hvor det var plassert en melkebu. Dette stedet ble kalt torget og ligger ved det som i dag er krysset Rødtangveien/Bryggeveien/Rennaveien/Brevikveien. Var man tidlig ute, øste de kanskje opp et spann med fløte også.

Ellers var det å gå innom Hønse-Friis (Kristian og Olaug) etter egg, i dag Brevikveien 1, og butikken til Gunvor og Peder Jensen hvor de alltid fant det vi trengte enten i kjelleren eller i utebua. Det var trist da landhandelen ble nedlagt i 1970. Butikken deres var i huset som i dag har adresse Bryggeveien 3.

Fisk handlet vi ofte hos fisker Andersen på hjørnet, i dag Bryggeveien 2, eller hos Asbjørn og Olea, som bodde i huset som lå der det nye huset ligger i Tolderstien 3. Men ofte fanget vi nok selv. Noen ganger syklet vi til Odden i Holmsbu og kjøpte agnsild, men mest agnet vi med egne blåskjell.

Grønnsaker og bær ble i alle år handlet hos Thorleif og Ruth Knudsen, i dag Rasmusbakken 12.

POST OG TELEFON

Utenfor postkontoret hos fru Bråthen sto vi og ventet før det åpnet. Jeg kjenner ennå den innestengte papirlukten. Avisene sto i stativet utenfor, men postkort og brev måtte hentes inne i fuglekassehyllen.

Utenfor kunne vi noen ganger beundre den flott drosjen som ble kjørt av Wold eller herr Bråthen selv.

Ingen hadde egen telefon i hyttene, bortsett fra Konsul Gram på Solfjell, odden lengst syd for Breivika. Når mor skulle ringe far i Oslo, måtte hun til talestasjonen hos Oscar Breda Hansen – i dag Rennaveien 10, for å bestille samtalen. Jeg husker det ble ropt opp: – Rikstelefon Oslo i bod nr. 2. Vi fikk beskjed hver gang det var gått en periode på tre minutter. Talestasjonen ble nedlagt i 1949/50. Senere kom det telefonkiosk på jordet og den har vi jo den dag i dag.

HOLTNES

Noen ganger hjalp vi til med å hesje høy under slåtten på Holtnes. Andre ganger lekte vi inne på låven. En sommer fikk jeg foten under en vogn som vennene mine trakk. Hjulnavet boret seg inn i leggen min og jeg måtte kjøres til legevakten i Oslo for å få sydd flere sting.

LOSENE
Det var alltid spennende når de store båtene kom og blåste i fløyten og stoppet for å vente på losen. Vi rodde i prammen eller seilte så nær de store båtene som vi turte.

Asbjørn med seilerlua lå alltid klar når losen kom i flott uniform for å bli kjørt ut til skipet. Det var imponerende å se hvordan losene klatret elegant opp tauleideren som ble sluppet ned fra skipet. Og straks losen var om bord, var det å gi skipperen et korrekt håndtrykk.

Et par ganger så vi utenlandske lastebåter kaste pakker med sigaretter i vannet. Det var tydelig etter avtale med mer voksne ungdommer, som plukket dem opp.

SØPPEL

Forurensning var det ingen som tenkte på. Mye rusk og rask ble kastet fra dampskipsbryggen, og selv rodde vi bare ut med søppelkassen en 50 meter utenfor Sundestranda, og der ble alt dumpet. Tomflaskene måtte fylles med vann for å synke. Matavfall som ikke straks sank, var måkene raske til å forsyne seg av.

En gang rodde vi ut og senket en stor gammel jernseng med messingkuler. Men etasjeovnen var for stor og ble slått i stykker og gravd ned i hagen.

Stort inntrykk gjorde det et år å se en frakteskøyte gå lekk rett utenfor Sundestranda for så å gå til bunns noen få hundre meter lenger nord.

MIN UNGDOMSTID PÅ RØDTANGEN

Det var alltid mange barn og ungdommer i min egen aldersgruppe i nærheten.

Bestevenner ble straks naboguttene Per Lillelien, barnebarn hos Halvorsen, i dag Presteveien 5, og Arne Skattum, som bodde et par sommerhus bortenfor, i dag Presteveien 11. Likeledes Dagfinn Røyert som bodde på hjørnet av Presteveien/Bryggeveien.

Gjennom ungdomsårene ble venneflokken stadig større. Fra vi var 14 til 18 år gamle var gjengen på minst 20 gutter og jenter hver eneste dag. Flere begynte å ha med seg venner i feriene, det var alltid plass til nye i flokken.

Vi seilte, badet ved klokketårnet på Nebba, leste pocketbøker og ukeblader og spilte sveivegrammofon og gitar.

ROYAL GARDEN JAZZBAND

Senere ble det nærmest fullt band med noen av de sentrale musikerne i det som ble til Royal Garden Jazzband. Med Petter Falch på trompet – hans familie holdt til i bakrommene på bedehuset om somrene, Ragnar Jensen på trombone, Lemmy Kristensen på saksofon, Niffen Andersen på klarinett og Ivar Hagen på banjo. Derfor var det ekstra morsomt å være på deres 60-års jubileumskonsert i Drammens Teater høsten 2015.

Det var alltid litt trist når skoleferien var slutt, men forbindelsen med venner i Drammen ble videreført. I mange år var det fast med Ballet på Børsen i Drammen på Drammensdagen, og en rekke besøk på jazzklubben i Drammen og gjenvisitt av drammenserne på jazzklubber i Oslo.

SOMMERKVELDER MED GJENGEN

Ofte samlet vi oss på fjellet ved dampskipsbryggen før båtene fra Oslo og Drammen kom om ettermiddagen. Kvelden ble drøftet, og nesten alltid var det noen som åpnet sommerhytta for hele gjengen. Det var musikk, kortspill og moro, og kanskje vafler og Solo. Stort sett veldig uskyldig, men noen ganger ble det litt dansing og noe småklining. Vi var mye hos Enger, Ness, Bjørnstad, Evju og Bentzon. Det var flere søskenpar med i vennegjengen; Tom og Sidsel Enger, Cilla og Jan Henrik Bentzon, Britt og Petter Allan, Sidsel og Nan Halvorsen.

Fra 15–17-årsalderen ble vennekretsen stadig større og området utvidet fra Rødtangen til Trollbogen, Støa og Holmsbu. Vi var ofte hos Livia Rosati, hytta “Branok” til Hals, og hos Gythfelt – hytta med totempælen på høydedraget ovenfor krysset Rødtangveien-Rennaveien. Noen kvelder var vi utenfor Holmsbu Bad eller Privaten og så på de eldre ungdommene som koste seg med en øl eller to. Det ble nok etter hvert litt mere flørting, og gutta prøvde sine første ølflasker oppe i skogen, men også under dansegulvet på det øvre hotellet på jordet. Her smakte jeg min første «gin/tonic», som bare besto av dårligste sort gin, og ingen tonic. Det øvre hotellet, bygget cirka 1910, var i sin glansperiode et virkelig stilig lokale hvor mang en stor fest fant sted. Bygningen ble revet 1960-1962.

RØDTANGEN KJEGLEBANE

Et par hundre meter bortenfor hotellet, rett vis à vis Hygga til Finnmarkslaget, lå det en lang rønne av en stengt bygning. Den huset i sin tid Rødtangens Kjeglebane, en slags bowlinghall. Den ble bygget i 1900, men kjeglebanen ble nedlagt på grunn av for mye leven og bygget om til soverom for personalet på hotellet, og til utleie. Vi romsterte litt der inne noen ganger, men alt var helt forfallent.

Likevel ble ikke bygningen borte før den ble kontrollert nedbrent i en brannøvelse i 1991.

SEILING OG PADLING

I 1951 overtok min mor og far huset på Rødtangen, og omtrent på samme tid bygget to av mine onkler og tanter egne hytter på Haraldstangen. Dermed ble det mang en tur dit med båt eller kajakk, eller vandring gjennom skogen med kanskje litt sopp- eller bærplukking på veien. Noen høstkvelder gikk vi med lommelykt gjennom den mørke Skjøttelvik-skogen.

Vi seilte med oslojolle, kragerøterne, drake eller knarr på kryss og tvers i fjorden, og med landhugg på Mølen eller Langøya. For ikke å forglemme alle seilturene med “Dødsseileren”, en gammel 18 ½-fots eid av familien Lillelien. Vi padlet også med kajakker til Langøya, Hagasand og rundt Bjerkøya.

Lossnekka og Asbjørn var alltid god å ha. Skulle vi på kino i Berger, var vi ofte 20 stykker og måtte henge et par prammer i tau bak snekken for å få med alle. Hjemturen i mørket var ofte en prøvelse, med bølger og vind.

Bare Hugo og Nyborg hadde båt med påhengsmotor den gang. Vi brukte sjekt eller pram med årer hvis vi ikke seilte, alle trebåter. Jeg husker vi kjøpte ny Holmsbupram i Knivsvik, og jeg og en kamerat fikk jobben med å ro den til Rødtangen. Det ble mange åretak.

Asbjørn og snekka var ellers god å ha. En kveld fisket jeg sammen med et par venner ved kosten. (Merket øst på Blindsand nesten halvveis over fjorden fra Rødtangen mot vest så tidligere ut som en «kost», red. anm.) Det blåste kraftig opp og det var så sterk strøm ut fjorden at vi ikke maktet ikke å ro tilbake. Vi drev lenger og lenger, etter et par timer var vi nesten til Mølen. Lanterner eller mobil hadde vi ikke. Hjemme ble de engstelige. Noen mente de hadde sett en liten båt som drev utover midt i fjorden. Redningen ble Asbjørn. Han kom og hentet oss mellom Mølen og Haraldstangen, og tauet oss hjem.

FISKE

Vi hadde utallige fisketurer. Gjerne ved sekstiden om morgenen, eller i sene kveldsstunder, nesten alltid med gode fangster på bånnsnøre. Noen ganger kokte det av pir og makrell langt inn i bukten på Sundestranda. Noen ganger sto det sildesteng i bukten, og jeg husker rekorden min var sju pir på hekla fisket fra kajakken min.

Ofte ble det så mye fisk at vi gikk rundt og solgte på campingen, som den gang stort sett var gamle telt, og slik tjente vi noen kroner. Senere utvidet vi salgsvirksomheten til poser med nydelige kjøttmoreller fra de store trærne hos Sigvart Halvorsen og Lillelien. Sigvart Halvorsen var for øvrig litt av en original, han gikk alltid med alpelue på snei. Historien forteller at han forsvant fra Norge i mange år for så plutselig å dukke opp igjen uten at noen hadde hørt fra ham i mellomtiden.

All slags fisk tror jeg vi fikk, alt fra ål til blekksprut. Jeg husker vi forsøkte å få det svarte blekket ut av blekkspruten, men nei! Hummer og krabbe fikk vi av og til i en gammel ruse. Og vi plukket blåskjell, som ble kokt i en gammel hermetikkboks ved strandkanten.

Reketrålerne var ofte ute på fjorden, og vi fulgte med når de dro trålen. Noen ganger kom de inn til dampskipsbryggen for å selge reker, andre ganger måtte vi seile ut til skøyta og kjøpe ukokte eller kokte reker.

TYNNSLITTEN

Det var trist da det øvre hotellet på jordet ble stengt og bare sto og forfalt. Det ble revet i 1962. Bedre ble det ikke da det skrantet med Rødtangen Bad og hotell ved bryggen. Fra en gang på 50-tallet og helt frem til 1970 ble det brukt av Norsk Folkehjelp som feriehjem for slitne husmødre. Hotellet ved bryggen ble derfor av noen kalt «Tynnslitten» – ikke bare husmødrene var slitne, men hotellet også …

 

SOMMERPARADISET RØDTANGEN

Jeg har mange sterke og gode minner etter 70 somre på Rødtangen. Særlig barne- og ungdomstiden var fantastisk. Alle hyttefamiliene på Rødtangen kjente til hverandre. Det er synd at de fleste gamle fastboende slekter er blitt borte, men det er fortsatt alltid hyggelig å treffe barndomsvenner som Hoff/Langum, Enger/Ness, Sakrisvold, Larsson og andre.

I dag kan mine barn og barnebarn glede seg over det vidunderlige sommerparadiset som Rødtangen er.

Et stort ønske er det at Sundestranda igjen kan bli utbedret igjen slik at det blir den flotte rikholdige sandstranden den var før. Da vil Rødtangen igjen gjenvinne sin fulle sjarm langt inn i fremtiden. Men “pappabåtene” og badehotellet hører nå fortiden til. De øvrige gamle bygningene, inkludert det nylig restaurerte landemerket “Klokketårnet” på Nebba bør fredes og tas godt vare på.