Til kamp mot parkslirekne

 

Parkslirekne er på listen over verdens verste invaderende planter. Den er ikke forbudt, men «bannlyst» i Norge fordi den truer det biologiske mangfoldet. Det er mange forekomster på Rødtangen og i nærområdene. Neste år vil vi forsøke å få til en koordinert innsats for å bli kvitt den.

Parkslirekne – Fallopia japonica, har sin opprinnelse i Nordøst-Asia, der den blant annet ble brukt som medisinplante, og kom til Norge som hageplante på midten av 1800-tallet. Mot bedre vitende var dette en svært dårlig idé! Man visste ganske enkelt ikke hvilket forferdelig ugress man plantet og i prosessen lot spre seg. Den bambuslignende planten danner raskt store, tette bestander – to til tre meter høye, som er svært krevende å bekjempe.

Hovedillustrasjonen er fra postkassene i Bryggeveien, der det er en stor og etablert forekomst av parkslirekne. Men det er mange flere på Rødtangen og i nærområdene.

Sinnrike spredningsstrategier

Parkslirekne i blomst. Foto © Rolv Hjelmstad Parkslirekne har noen sinnrike og lumske strategier for å overleve og spre seg:

Planten har hvite blomster, men setter sjelden frø hos oss. Det er nye rotskudd, flytting av jordmasser, hageavfall og veikantslått som i aller størst grad sørger for spredningen. De aller færreste er klar over hvor lumsk denne planten er.

Jordstenglene/røttene kan stikke så dypt som tre meter og bre seg opptil sju meter fra moderplanten og skyte nye skudd i hele området. Skudd kan trenge igjennom fem centimeter tykk asfalt. Etablerte planter kan ta all næring fra og drepe andre mindre planter på voksestedet.

Plantedeler – stengler og jordstengler, er å betrakte som «frø» når det gjelder parkslirekne. En plantedel på størrelse med en negl er tilstrekkelig for å danne en ny plante. Derfor er kasting av hageavfall, flytting av jordmasser og veikantslått den vanligste måten parkslirekne sprer seg på.

Spesialavfall

Stenglene er hule og minner om bambus Det er nesten alltid mangel på kunnskap som har gjort og gjør at parkslirekne sprer seg så raskt. Derfor denne artikkelen.

Parkslirekne er mer å betrakte som spesialavfall enn hageavfall. For å unngå spredning må man først legge avskårne plantedeler på en tett presenning og deretter enten brenne dem eller la dem tørke fullstendig ut før de kastes. Avskårne plantedeler må ikke bli liggende på fuktig jord, da vil de bokstavelig talt slå rot og danne nye planter. Legges de på en komposthaug, vil de raskt danne nye planter der.

Ved uttak av jordmasse på en byggeplass på eller nær en parkslirekneforekomst, skal massen leveres som spesialavfall eller graves ned svært dypt – i England anbefales fem meters dybde, eller forsegles i en ugjennomtrengelig duk. Maskiner og verktøy som er brukt der det er parkslirekne, må rengjøres før de brukes et annet sted. En plantedel på fem gram kan være nok til at den sprer seg.

Før vi ble klar over dette, fikk vi tilkjørt litt jordmasse for å dekke over den nye strømtilførselen til Klokketårnet. Massen kom fra en byggeplass med parkslirekne. Noen uker senere fant vi et cirka 40 centimeter friskt skudd av parkslirekne fra en rotdel på størrelse med en finger – som ble behørig destruert. Jordstengler antas å kunne ligge i dvale i mange år og fortsatt være i stand til å skyte skudd.

I England og Frankrike skal det være så strengt at man ikke får lån på huset hvis det er parkslirekne på eiendommen.

Koordinert offensiv

Et stort kratt med parkslirekne cirka 2,5 meter høyt og med spredning utenfor hovedforekomsten Bjarne Spangberg har gjort en befaring og fant raskt 20 forekomster på sentrale Rødtangen og langs veien opp til Trollbogen. De fleste av disse er på privat grunn, noen på kommunal grunn. Han tror det kan være flere forekomster enn disse.

Giften Roundup er ikke tilstrekkelig for etablerte planter ifølge en hobbygartner. Skuddene dør, men ikke røttene, som snart setter nye skudd.

Derfor har Bjarne vært i kontakt med Espen Ravnsborg for å få råd og hjelp til bekjempelse. Espen mener det bør være mulig å få bukt med dem ved bruk av gift, og kan være villig til å utføre arbeidet. Plantevernmiddelet som skal til for å ta knekken på parkslirekne, krever sprøytesertifikat. Gift er og blir en uting, men bekjempelse ved kapping/destruering og graving ville blitt svært krevende og kostbart. Uansett må nok bekjempelsen følges opp over flere år.

Og bekjempelsen må koordineres slik at man behandler alle forekomstene samtidig – inklusive i nabo-områdene, ellers er det bare et spørsmål om tid før problemet er tilbake. Derfor vil både Hurum kommune og naboforeninger bli kontaktet.

Håpet er at det ikke blir mye diskusjon om behovet for å bekjempe planten også på privat grunn, at det kan oppnås enighet om tiltak som virker og at alle med forekomster på sin eiendom stiller opp. Om noen likevel velger å beholde den, tar man på seg et stort ansvar for at den ikke sprer seg utenfor eiendommen – noe som i praksis nærmest er umulig. For dette er en versting.

Ta kontakt om du ønsker å vite om det er observert parkslirekne på din eiendom.

Ønsker du å lese mer om parkslirekne, trykk på de røde lenkene til utvalgte nettsteder i teksten ovenfor.

{gallery}Parkslirekne{/gallery}